Politikk

Forrige nasjonale valg: september 2010
Neste nasjonale valg: september 2014

Innenrikspolitikk

Riksdagsvalget 19.september 2010 endret det politiske landskapet i Sverige. Alliansen fikk som største blokk fornyet tillit av velgerne, og kunne gå på sin andre periode i regjeringskontorene. Til forskjell fra forrige periode leder statsminister Reinfeldt nå en minoritetsregjering (173 av 349 mandater). Samtidig er den rødgrønne opposisjonen svekket (156 mandater), og Riksdagens nye parti, innvandringsfiendtlige Sverigedemokraterna (SD), er med sine 20 mandater i vippeposisjon. 

En sentral utfordring for Regjeringen i inneværende periode vil bli å få saker igjennom Riksdagen uten å måtte støtte seg på SD. Støtte derfra påvirker regjeringens omdømme negativt, og Reinfeldt har så langt tatt tydelig avstand fra partiets politikk. Regjeringen har derfor ønsket et sak til sak samarbeid med de øvrige oppsisjonspartiene, i første rekke Miljöpartiet (MP), men også Socialdemokraterna (S). På forhånd varslet mange kommentatorer kaos dersom SD skulle havne i vippeposisjon, nettopp som følge av at at mangel på flertall vil la opposisjonen blokkere regjeringens saker. Regjeringen har i løpet av det første året etter valget måttet tåle flere nederlag i Riksdagen, og disse har naturlig nok kommet som følge av at opposisjonen har stått samlet, og der SD således har gjort at Regjeringen har hatt mindretall. I andre saker har man imidlertid også klart å samarbeide med Miljöpartiet og/eller Socialdemokraterna, og dermed klart å unngå å la SD få avgjørende innvirkning.

Regjeringen har i stor grad videreført politikken fra forrige periode, med enkelte justeringer basert på valgkampløfter. Det føres fortsatt en stram økonomisk politikk, og sunne statsfinanser har høy prioritet. Internt i regjeringen har Moderaterna (M) styrket sin posisjon og kontrollerer nå de mest prestisjefylte statsrådspostene. Bl.a. innehar partiet alle postene i det viktige finansdepartementet. Endringen etter siste valg reflekterer at partiet står for mer enn halvparten av alliansens mandat (107 av 173), og med dette er Riksdagens nest største parti. Moderaternas dominans viser seg også gjennom nylige opinionsmålinger, som jevnt over viser at partiet er i vekst og i dag er Sveriges største. 

Etter å ha gjort sitt dårligste valg på 100 år satte Socialdemokraterna i gang en prosess for å fornye partiet  og partiorganisasjonen. Dette ble ansett som helt nødvendig for å lykkes bedre i neste riksdagsvalg i 2014. Det var derfor ikke særlig overraskende da Mona Sahlin valgte å trekke seg i forbindelse med et ekstraordinært partimøte i november. Under den ekstraordinære partikongressen i mars ble Håkan Juholt valgt som ny partileder. Etter at en rekke andre sentrale navn hadde dominert diskusjonen i flere måneder, var det et relativt overraskende valg. Utfordringen for den nye partilederen i tiden fremover blir i første rekke å attraktere velgere i de store byene, samt å skape en økonomisk politikk som kan utfordre regjeringen og finansminister Borg.

Også Miljöpartiet har hatt et lederskifte denne våren, og de populære ”språkrørene” Maria Wetterstrand og Peter Eriksson har sittet i de åtte årene som partiets vedtekter tillater, og deres arvtakere får store sko å fylle. Ikke uventet var det Gustav Fridolin og Åsa Romson som har overtatt funksjonen.

Utenrikspolitikk

Det er bred politisk enighet over partigrensene om utenrikspolitikken, der Sveriges EU-medlemskap står helt sentralt. Andre viktige saker omfatter utvidelse av EU, frihandel, forholdet til Russland og engasjementet i Afghanistan og Libya. Sverige deltar i alle større NATO-operasjoner. Svensk forsvar er fortsatt i en omstillingsfase fra et vernepliktsbasert invasjonsforsvar til innsatsstyrker bestående av yrkessoldater.

Sveriges EU-medlemskap danner grunnlaget og setter rammer for nærmest alle områder av svensk utenrikspolitikk. Dette bygger på en erkjennelse av at Sverige først og fremst kan gjøre seg gjeldende via Brussel og i partnerskap med de øvrige EU-hovedsteder. EU-formannskapet høsten 2009 dominerte Sveriges utenrikspolitiske fokus. I 2010 førte Sverige naturlig nok en mer tilbaketrukket Europapolitikk, også fordi regjeringen måtte bruke kreftene på innenrikspolitiske spørsmål og riksdagsvalget. EUs østlige partnerskap var et svensk-polsk initiativ som Sverige aktivt følger opp. Sverige er også en pådriver i EUs østersjøstrategi. Innenfor det forsvars- og sikkerhetspolitiske området er CSDP (Common Security and Defence Policy) en viktig svensk prioritering.

Svensk handels-, utenriks-, bistands- og til dels energi- og miljøpolitikk gjennomsyres også av et frihandelsperspektiv. En liberalisert verdenshandel ansees å tjene både Sveriges, EUs og utviklingslandenes økonomiske og utviklingspolitiske interesser.

Svensk utenrikspolitikk er preget av kontinuitet, og det er tradisjon for å søke bred enighet i alle sentrale utenrikspolitiske spørsmål. Sverige har stabile standpunkt når det gjelder EUs utvidelse, EUs globale rolle og Sveriges ansvar i internasjonale operasjoner, forholdet til Russland og frihandel. Sverige har fra mai 2011 formannskapet i Arktisk Råd og dette har medført en økt prioritering av arktiske spørsmål.

Sveriges nøytralitetslinje ble forlatt allerede i 1992 og er over tid erstattet av EU-medlemskap og regionalt sikkerhetspolitisk samarbeid.  Sverige er fortsatt militært alliansefritt, selv om EU-medlemskapet også omfatter militært samarbeid.  Spørsmålet om svensk NATO-medlemskap er ikke på dagsorden for allianseregjeringen i inneværende mandatperiode. Regjeringens målsetning er å skape et mer fleksibelt og moderne forsvar, for å møte tidens sikkerhetsutfordringer. Tidligere har det vært særlig fokus på deltagelse i Afrika, Midtøsten og på Balkan, hvor Sverige bidrar til innsatsstyrken KFOR (Kosovo Force). Sverige deltar også i de internasjonale operasjonene i Afghanistan og Libya.