Is og sne er naturlige elementer for nordmenn, som er vant til lange og strenge vintre. Nansen og Amundsen opererte under omstendigheter som ikke var så ulike dem man opplevde hjemme, selv om de selvfølgelig var langt mer ekstreme. Våre tiders mest kjente norske oppdagelsesreisende er imidlertid Thor Heyerdahl, som har drevet sin virksomhet på totalt forskjellige breddegrader. Strengt tatt går det ikke an å kalle ham oppdagelsesreisende, for det han utforsker er tidlige tiders kulturer, ikke land- eller havområder. Han er en oppdagelsesreisende i det historiske landskap.
Heyerdahl ble født i 1914 i den vesle kystbyen Larvik, i den sørøstlige delen av Norge. Oppslagsverkene har ham oppført som zoolog og antropolog. Det er det siste som har stilt ham i fokus for en hel verdens interesse og anerkjennelse.
Etter omfattende etnografiske og arkeologiske studier av materiale fra Polynesia, det amerikanske kontinentet og Sør-Asia, utviklet Heyerdahl en teori som gikk ut på at Polynesia ikke var blitt befolket fra Sørøst-Asia, slik de lærde hittil hadde trodd, men fra Amerika.
Denne hypotesen ble meget kjølig mottatt, og akkurat som Nansen før ham, besluttet Heyerdahl seg i 1947 for å dra ut og bevise at teorien holdt vann. Det fartøyet han satset på for ferden over Stillehavet var en flåte av balsatre, nærmere bestemt en tro kopi av de flåtene som søramerikanske indianere hadde bygget i forhistorisk tid. Utgangspunktet for flåteferden var Callao i Peru, og med et mannskap på seks seilte og drev «Kon Tiki», som flåten var døpt, over Stillehavet til den strandet på en av Tuamotuøyene i Polynesia. Heyerdahl hadde dermed bevist muligheten av sin teori, og ble verdensberømt på kjøpet.
Flåteferden, som varte tre og en halv måned, var ikke bare en dristig og spennende opplevelse. Det var også en vitenskapelig bragd. I boken som Heyerdahl skrev etterpå, «American Indians in the Pacific» (Amerikanske indianere i Stillehavet) underbygget han teorien med et vell av opplysninger. Heyerdahl hevdet bl.a. at de første innbyggerne i Polynesia kom over havet fra Peru omtrent år 500 e. Kr., og at en ny bølge av innvandrere ankom fra nordvestkysten av Nord-Amerika mellom år 1000 og 1300 e.Kr.
For ytterligere å underbygge sin teori, planla og ledet Heyerdahl en norsk arkeologisk ekspedisjon til Galapagosøyene i 1953. Ekspedisjonen gjorde en rekke verdifulle funn, som også støttet Heyerdahls teorier. Disse funnene var gjenstander som hadde sin opprinnelse blant amerikanske indianere, både fra inka- og preinkaperiodene.
Tre år senere – i 1955/1956 – ledet Heyerdahl en ekspedisjon på over 25 mennesker til Påskeøya, hvor de utførte omfattende arkeologiske utgravinger. Funnene på Påskeøya beviste eksistensen av tre forskjellige kulturepoker på denne øygruppen. Det var den andre epoken som frembragte de etter hvert så velkjente steinstatuene. Utgravningene avslørte også en del statuer av enda tidligere opprinnelse, meget lik statuer funnet i Bolivia. Det bør nevnes at Heyerdahls teorier når det gjelder befolkningen av Polynesia og de eldgamle kulturenes vandring i dette området, fremdeles møter motbør i visse antropologiske kretser.
Heyerdahl vendte tilbake til sin store interesse, havet, da han i 1969 la ut på den første av de to Ra-ekspedisjonene. Målet var stort sett det samme som for Kon Tiki-ferden. I en sivbåt oppkalt etter den egyptiske solguden Ra, forlot ekspedisjonen Safi i Marokko, i et forsøk på å krysse Atlanteren, for derved å bevise at papyrusfarkostene som de gamle egypterne hadde benyttet, var i stand til å krysse de store verdenshavene. Heyerdahl hevdet at de tidlige afrikanske og egyptiske sivilisasjonene kunne ha ført kulturelle impulser til de mellomamerikanske omdoamere.
Etter en tur på over 5.000 kilometer, begynte sivbåten å gå i oppløsning på grunn av feilkonstruksjon. Etterhvert krenget den så kraftig at den måtte forlates. Året etter var imidlertid Heyerdahl i gang igjen med «Ra II», og nå ble det suksess. Etter å ha seilt og drevet 6.100 kilometer over Atlanterhavet, nådde fartøyet Barbados. Derved hadde Heyerdahl bevist at slike farkoster godt kunne ha seilt og drevet med Kanaristrømmen over havet i forhistorisk tid.
Sivbåt ble likeledes benyttet i det neste prosjektet som Heyerdahl iverksatte, også det for å utprøve teorier vedrørende oldtidens ferder over havene. Hensikten med «Tigris»-ekspedisjonen var å kaste lys over de havgående handelsrutene og kulturutvekslingen fra omkring 3.000 f.Kr. mellom Sumer i Mesopotamia og en rekke andre kulturelle sentra i Midt-Østen, Nordøst-Afrika og det nåværende Pakistan.
Etter Tigrisferden ga Heyerdahl seg i kast med å forske i historien til øygruppen Maldivene i Det indiske hav. Han har også nye utgravninger på gang, blant annet på Tenerife, den største av Kanariøyene. Der oppdaget han en solorientert pyramide som trolig daterer seg tilbake til guanchene, urbefolkningen på Kanariøyene. Heyerdahl leder også omfattende utgravninger i Perus høyland, nærmere bestemt i Tucume, hvor 25 pyramider blir avdekket. Rike skatter og andre gjenstander som er funnet, viser at menneskene som bebodde området før indianerne, var dyktige sjøfolk med utstrakt kontakt langs hele kysten av Sør-Amerika.
I forbindelse med studier av Tenerifes eldgamle kulturelle forbindelseslinjer med den gamle så vel som den nye verden, var den 80 år gamle Heyerdahl i 1995 travelt opptatt med etableringen av et museum på øya.
Thor Heyerdahl døde 18. april 2002, 87 år gammel.