Etter Leiv Eirikssons oppdagelse av den nye verden, var det andre nasjoner som overtok hegemoniet når det gjaldt oppdagelsesreiser. Det skulle gå mange århundrer før nok en nordmann figurerte i fremste rekke blant dem som flyttet sivilisasjonens grensepæler.
Da Fridtjof Nansen ble født i 1861, var det ingen nye kontinenter å oppdage. Omrisset av verden slik vi kjenner den, var trukket opp. Oppgaven som gjenstod ble å bidra til å utfylle detaljene.
Nansen skulle imidlertid bli noe langt mer enn en eventyrer og oppdagelsesreisende, selv om hans posisjon blant de fremste i den kategorien er ubestridt. Når status skal gjøres opp for hans livsverk, finner vi at oppdagelsene kun utgjorde en liten del av det denne allsidige mannen utrettet. Han var forsker og vitenskapsmann, statsmann, humanist og vinner av Nobels fredspris. Hans oppofrende arbeid som humanist var med på å redde livet til mange tusen flyktninger etter den første verdenskrig. Det var imidlertid som oppdagelsesreisende og vitenskapsmann han likte å betrakte seg. Og det var i disse rollene han følte seg lykkelig og tilfreds.
Nansen ble født inn i en familie med en meget lang og ærerik historie i nasjonal tjeneste. Oppildnet av brennende trang til å utfordre det ukjente, bestemte den unge Nansen seg for å organisere en ekspedisjon over Den grønlandske innlandsisen. Han var da bare 26 år gammel. I 1888 var han klar til å legge i vei. Drivis og sterke havstrømmer gjorde forente anstrengelser for å hindre at Nansen og hans fem følgesvenner skulle klare å ta seg i land, på en kyststripe der forrevne fjelltagger hevet seg nesten loddrett fra sjøen. De lyktes imidlertid etter 12 døgn, og etter ytterligere 12 døgn hadde de klart å ta seg nordover til et brukbart utgangspunkt for ferden. Endelig, den 15. august, la de i vei over det øde ismassivet. De kjempet under nesten umenneskelige forhold, og langt om lenge – den 29. september – nådde de vestkysten. Ferden hadde ikke bare vært en strabasiøs skitur for de unge eventyrerne. Mens de oppholdt seg på iskappen, foretok de også meteorologiske og andre observasjoner.
I triumf returnerte de til Norge og mottok hele nasjonens hyldest. Men Nansen ønsket ikke å hvile på laurbærene. Tidligere observasjoner hadde overbevist ham om at en sterk øst-vestlig havstrøm førte fra Sibir mot Nordpolen, og derfra sørover langs kysten av Grønland.
Nansen var fast bestemt på å få prøvet denne teorien i praksis, og i den forbindelse ønsket han å bygge et fartøy som skulle være sterkt nok til å motstå skruisens enorme krefter. Planen hans var å seile østover Nordøstpassasjen til de Ny-Sibirske øyer, for så å la seg fryse inn i isen. Nansen selv og besetningen skulle bli om bord og drive med ismassene vestover mot Nordpolen og videre ned til Grønland.
Ekspedisjonen forlot Kristiania (nå Oslo) i juni 1893, med forsyninger og proviant for fem år og drivstoff for åtte. «Fram» seilte østover langs nordkysten av Sibir. Omtrent 160 kilometer før de nådde Novosibirskøya, la Nansen om kursen og seilte rett mot nord. Den 20. september, på 79. breddegrad, ble «Fram» liggende i pakkisen. Nansen og karene hans forberedte seg dermed på å la strømmen bestemme den videre ferd vestover mot Grønland.
Forsøket ble imidlertid mislykket. Forholdene var langt verre enn de hadde ventet. De ble ofte hindret av iskosser og brede råker med åpent vann. Til slutt – på 86 grader 14 minutter nordlig bredde – besluttet de å sette kursen mot Frans Josef Land. Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen hadde ikke nådd sitt mål, men de var kommet nærmere polpunktet enn noe menneske før dem.
I august 1896 ble Nansen og Johansen satt i land fra et av Jackson-ekspedisjonens fartøyer i Vardø i Finnmark. Uten at de to visste det, hadde «Fram» selvsamme dag klart å rive seg løs fra de siste restene av pakkisen i nærheten av Svalbard, og var nå på vei sørover for første gang på over tre år. Nansens teori var dermed blitt bekreftet. Skuta hadde hele tiden fulgt den havstrømmen som han på forhånd påstod eksisterte. Dessuten hadde ekspedisjonen metodisk samlet inn og katalogisert uvurderlige opplysninger om strøm, vind og temperaturer, og bevist en gang for alle at det ikke lå noen landmasser nær polpunktet på den eurasiske siden, bare et dypt, isdekket havområde. For den nye vitenskapen «oseanografi» – havforskning – var «Fram»-ekspedisjonen av aller største betydning. For Nansen ble den et faglig vendepunkt. Oseanografi ble hans store interesse i årene som fulgte.
Nansens dager som oppdagelsesreisende var nå over, men før han bestemte seg for å vie seg til statlige anliggender og de mange flyktningenes skjebne, deltok han i flere ekspedisjoner både i Norskehavet og Atlanteren, hvor han samlet vitenskapelige data for videre analyser i land.
Selv om han også senere var sterkt opptatt av polarekspedisjoner, særlig de muligheter luftskip bød på i denne forbindelse, viet han resten av livet – Nansen døde i 1930 – til andre arbeidsoppgaver. Sin livslange ambisjon om å få lede en ekspedisjon til Sydpolen ble aldri noe av.