Postmodernismen på 1980-tallet ble aldri noen bred arkitekturretning som for eksempel funksjonalismen ble på 1930-tallet. Mange arkitekter så på postmodernismen som et forræderi mot modernismens budskap, og i Norge resulterte denne retningen i forholdsvis få betydelige arkitektoniske verk.
Ett viktig eksempel er imidlertid innredningen av Universitetsforlaget (1980, Jan Digerud og Jon Lundberg), hvor et ordinært sjuetasjers kontorbygg på Tøyen i Oslo ble omskapt til en leken og mangfoldig verden. Ellers kan vi nevne to bygg av NSB arkitektkontor v/Arne Henriksen: Holmlia stasjon i en av Oslos drabantbyer og den 379 m lange Vognhallen i Lodalen. Alle disse tre byggverkene ble tildelt vår fremste arkitekturpris, Anton Christian Houens diplom for god arkitektur, og man kan derfor si at den nye retningen fikk en viss aksept i fagmiljøet.
Postmodernismen vokste fram som en protest mot det som ble oppfattet som uttrykksfattigdom i modernismen, og kanskje var dens viktigste bidrag at den ga samtidsarkitekten en større følelse av frihet til å utforske nye retninger. Ledende arkitekter som Lund og Slaatto forsatte å tegne strukturalistiske byggverk, men på 1980-tallet ble deres bygninger mer varierte og rikere i sitt uttrykk. Norges Banks hovedsete (1986) ved Bankplassen i Oslo klarer å harmonisere eldre og ny bebyggelse i det store bankkvartalet. Kulturhuset Sølvberget (1987) i Stavanger er brutt ned i dimensjoner som stemmer med den omkringliggende trehusbebyggelsen, og St. Magnus kirke (1988) på Lillestrøm er satt sammen av moduler som danner sideskip og hovedskip. Kirken er et moderne bygg som likevel er i tråd med vår tradisjonelle oppfatning om en kirke.