Grafisk kunst var ikke spesielt utbredt i Norge før 1895, da Edvard Munch begynte å bruke teknikker som tresnitt, etsning og litografi. Ettersom han bodde i utlandet, ble han ikke umiddelbart anerkjent i Norge, og dermed fikk hans grafikkteknikker heller ingen innflytelse på andre norske samtidskunstnere. Noen år senere utviklet Nikolai Astrup en personlig stil ved å bruke fargetrykk. Johan Nordhagen bidro ved å undervise ved Den kongelige kunst- og håndverksskole (nå Statens håndverks- og kunstindustriskole) (1899) og sikret derved et godt grunnlag for norsk opplæring i grafisk kunst. På begynnelsen av 1900-tallet var de to mest framtredende norske grafikkunstnerne Rolf Nesch (1893-975), som fikk internasjonal anerkjennelse for sin særegne teknikk innen metallgrafikk, og den samiske kunstneren John Savio (1902-1938), som hovedsakelig jobbet med tresnitt.
I løpet av 1950- og 1960-årene ble Sigurd Winge inspirert av tysk ekspresjonisme og brukte da teknikkene til Rolf Nesch. Han arbeidet hovedsakelig med etsning og eksperimenterte med kontraster mellom lyse og mørke farger. Hovedtrenden på 1950-tallet var landskaper og figurstudier, hovedsakelig i tresnitt og litografi. Mange lovende talenter fulgte teknikken til Stanley Hayters internasjonale Atelier 17 i Paris, som spesialiserte seg på flerfargetrykk med én plate. I 1965 etablerte Reidar Rudjord og Anne Breivik et arbeidsverksted i Oslo, Atelier Nord, hvor de fulgte prinsippene fra Paris-verkstedet.
På 1970-tallet ble det innført mange nye teknikker, for eksempel silketrykk, og etsningsteknikken fikk ny giv, både inne figurativ og ikke-figurativ kunst. 1970-tallet omtales ofte som gullalderen i norsk grafisk kunst ettersom interessen for denne kunstformen økte betraktelig både blant kunstnere og blant publikum. Mange nye arbeidsverksteder og arbeidsfelleskap ble opprettet. Viktige navn fra de siste årene omfatter Bjørn-Willy Mortensen (1941-1993), Per Kleiva (f. 1933) og Anders Kjær (f. 1940).