Først i 1965 brøt norske kunstnere sine nære bånd med den franske tradisjonen og vendte sin oppmerksomhet mot utviklingen i andre land, som Storbritannia og USA. Mot slutten av 1960-tallet arbeidet både Håkon Bleken (f. 1929) og Knut Rose (f. 1936) med å gjøre den hittil strenge norske stilen mer figurativ og poetisk. Samtidig brøt et annet medlem av denne gruppen, Jens Johannessen (f. 1934), med modernistene og utviklet en mer dekorativ kunstform.
Sterke impulser fra amerikansk pop-art nådde snart Norge og førte til utviklingen av et figurativt uttrykk med et revolusjonerende og sterkt kritisk innhold. Kunstnere demonstrerte nå sine personlige meninger, som dekket emner fra Vietnam-krigen til utviklingen av den tredje verden og forskjellige nasjonale saker, som EF-avstemmingen i 1972. Per Kleiva (f. 1933) og Anders Kjær (f. 1940) var merkbart påvirket av disse trendene. Arne Malmedal (f. 1937) og Kjell Pahr-Iversen (f. 1937) fortsatte i den abstrakte retningen, mens andre kunstnere beveget seg mot mer figurative uttrykk. Frans Wiederberg (f. 1934) vendte blikket bakover mot romantikken og det 19. århundret og brukte et symbolsk språk i sine fortolkninger av mennesket og kosmos, mens Karl Erik Harr (f. 1940) skildret nordnorske sjølandskaper.
Odd Nerdrum (f. 1944) gikk tilbake til barokken og utviklet sin stil på grunnlag av den. I sine tidlige arbeider stilte han åpne spørsmål ved dagens samfunn, men etter 1958 konsentrerte han seg i økende grad om å utvikle sin egen, svært karakteristiske stil. Han har oppnådd internasjonal anerkjennelse, særlig i USA.
Ved begynnelsen av 1980-tallet var norske malere ikke lenger påvirket av bare én retning, og tiåret var kjennetegnet av et mangfold av forskjellige stiler og teknikker. I samme periode utviklet også multimedia- og installasjonskunst seg. Sentrale navn fra 1980-tallet inkluderer Bjørn Ransve (f. 1944), som representerte norsk postmodernisme; Kjell Torriset (f. 1950), Ida Lorentzen (f. 1951) og Ulf Nilsen (f. 1950), som alle utforsket figurative uttrykk; Kjell Erik Killi Olsen (f. 1952), Håkon Gulvåg (f. 1959), Bjørg Holene (f. 1947) og Therese Nortvedt (f. 1953), hvis poetiske malerier har surrelistiske undertoner; Leonard Richard (f. 1945), hvis arbeid har røtter i barndomsminner vevd sammen i abstrakte malerier; og Bjørn Carlsen (f. 1945), som representerte ekspresjonismen.
Norsk natur har fortsatt å være en inspirasjonskilde for mange kunstnere, selv om malerne i løpet av 1980- og 1990-tallet er blitt mer abstrakte og ekspresjonistiske enn sine forgjengere. En råere og barskere natur med arketypiske fjellformasjoner skildres av malere som Olav Christopher Jensen (f. 1945), Anne Katrine Dolven (f. 1953), Ørnulf Opdahl (f. 1944), Bjørn Sigurd Tufta (f. 1956), Håvard Vikhagen (f. 1952), Olav Christopher Jenssen (f. 1954) og Anders Kjær. Siden slutten av 1990-årene har malerkunsten imidlertid mistet mye av sin status, siden fokuset på hva som faktisk finnes på lerretet minsker, og stadig mer oppmerksomhet rettes mot faktorer rundt det faktiske bildet. Bildets kontekst spiller også en viktig rolle, slik at de fysiske rammene omfatter teori og ideologi, og maleteknikken som sådan er nå mindre interessant enn hvordan maleriet fungerer i sine omgivelser.