Funn fra oldtiden har avdekket bevisste forsøk på å gi hverdagslig verktøy og utstyr estetiske kvaliteter. Osebergfunnet inneholdt mange eksempler på tekstiler og treskjæring av profesjonell standard fra dyktige håndverkere. Norske middelalderkirker har et interiør og en innredning som vitner om stor faglig dyktighet, spesielt utskjæringene på prekestolene, forskjellig seremoniutstyr i kopper og sølv og kanskje framfor alt de vakre billedteppene, som Baldisholteppet av en ukjent kunstner, som var vanlig på den tiden.
Rosemaling er en særegen norsk maleteknikk basert på roser av forskjellig størrelse og form som hovedmønster i dekorasjonen. Denne kunstformen var spesielt populær i bondesamfunn, og rosemaling anses nå som klassisk norsk folkekunst.
I løpet av 1500-tallet begynte norske gullsmeder å stemple produktene sine, og siden den tid finner man alltid håndverkerens navn på produktet.
Billedvev er en annen teknikk som hadde sin storhetstid under renessansen og som særlig ble rendyrket i Gudbrandsdalen. Tidlig på 1600-tallet begynte også norske jernverk å produsere ovner av stor artistisk verdi og interesse. Dette var begynnelsen på norsk kunsthåndverk.
Tradisjonen med treskjæring og rosemaling fortsatte på landsbygda til langt ut på 1800-tallet. Da Norge ble uavhengig i 1814, burde dette gitt kunsthåndverk mange nye muligheter. Fattigdommen i de påfølgende tiårene ble var imidlertid preget av fattigdom, noe som hindret utviklingen. I siste halvdel av 1800-tallet var norsk håndverk fremdeles sterkt preget av gamle tradisjoner, men nye teknikker ble gradvis introdusert. Hadeland Glassverk ble opprettet i 1852 og begynte med produksjon av mer foredlet glass, ofte ved bruk av førsteklasses utenlandske teknikker. Egersund Fayancefabrik introduserte engelsk steintøy, og Porsgrunds Porselænsfabrik ble åpnet i 1887.
I løpet av det siste hundreåret har kunsthåndverk vunnet stadig større anerkjennelse for sin estetiske verdi, og siden århundreskiftet har det vært holdt en rekke internasjonale håndverksutsillinger i de store byene. En viktig del av denne utviklingen er at norske gullsmeder bruker mindre tid på håndverksoppdrag og fokuserer mer på designdelen av yrket.
Fornyet interesse for norsk kunsthåndverk i løpet av jugendperioden førte også til fornyet bruk av referanser til vikingtiden, f.eks. dragehoder. Dette er siden tatt opp i andre former for kunsthåndverk og har fått internasjonal oppmerksomhet og blitt et slags nasjonalsymbol.
Funksjonalistisk design fra 1930-tallet fikk stor innflytelse på skandinavisk håndverkproduksjon, og på 1950-tallet hadde det utviklet seg til en mer fornem, human og mykere designform, bedre kjent som skandinavisk design.
Utviklingen på 1970-tallet revolusjonerte håndverksindustrien. Tekstil, glass, keramikk og andre kunsthåndverksformer ble da godkjent som en visuell kunstform, og produksjonsmetoden ble betraktet som mindre viktig. I 1974 kunne kunsthåndverkerne endelig søke om statens kunstnerlønn gjennom foreningen Norske kunsthåndverkere. I løpet av 1980-tallet ble industridesign viktigere, og et stadig økende antall kunsthåndverkere fikk utsmykkingsoppdrag til offentlige steder og bygninger. Kunsthåndverk og design ble også tillagt stor betydning under De olympiske leker på Lillehammer i 1994.