Selfangst er en del av det tradisjonelle næringsgrunnlaget i landene rundt Nordishavet og Nord-Atlanteren. Den norske fangsten er konsentrert om artene grønlandssel og klappmyss. Begge bestandene er voksende, og ingen av dem er truet.
Fangsten foregår i områdene utenfor Kvitsjøen i Russlands økonomiske sone (Østisen), samt i Vesterisen (ved Grønland). De norske fangstkvotene for sel fastsettes på grunnlag av vitenskapelige anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, ICES, Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon (NAFO) og det norske Havforskningsinstituttet. Med bakgrunn i disse tilrådingene utarbeides en forvaltningsstrategi som også tar hensyn til hvordan beskatning av sel vil påvirke andre arter. Norge har i 2007 kvoter på til sammen 46.200 voksne dyr, hvorav 15.000 i Østisen og 31.200 i Vesterisen. Russland har forvaltningsansvar for bestanden i Østisen, mens bestandene i Vesterisen er spredt over flere lands fiskerijursidiksjoner og internasjonale farvann.
Norsk selfangst er sunn ressursforvaltning
Der finnes ca. 8 millioner grønlandssel og klappmyss i Nord-Atlanteren, hvorav nesten 3 millioner i de områdene hvor den norske fangsten foregår. Begge bestandene er voksende.
For å holde selbestanden på et fornuftig nivå, er det nødvendig å fange sel. Det daglige energibehovet for én grønlandssel tilsvarer 2,5–3 kilo sild eller lodde. De mange selene gjør anseelige innhogg i flere fiskebestander, også slike som tjener til menneskeføde. I Nordøst-Atlanteren spiser grønlandsselen alene like mye sild som norske fiskere tar opp.
Når de blir overtallige, kan enkelte selbestander vandre over store avstander for å skaffe mat. Slike næringsvandringer har gitt massive «invasjoner» langs kysten. Her spiser dyrene store mengder matfisk. I tillegg øver de omfattende skader på fiskeredskaper og fiskeoppdrettsanlegg, og titusener av sel har druknet i garn.
De ulike artene i havet påvirker hverandre, både direkte og indirekte. De som har ansvaret for forvaltningen av disse artene, må ta hensyn til dette samspillet: Når man bestemmer seg for å beskatte én bestand, må man også se på hvilke følger denne beslutningen får for andre bestander. Dette er et prinsipp som er allment akseptert ved forvaltning av alle ikke-truede ville arter.
Subsidieres av miljøhensyn
Markedet for selskinn var lenge svakt og gjorde fangsten mindre lønnsom enn tidligere. Prisene på skinn har imidlertid tatt seg opp de senere år, og hovedinntekten fra selfangsten kommer fortsatt fra salg av skinn. Det er voksende interesse for andre produkter fra selen som kjøtt, spekk og skrotter, bl.a. spekkolje til medisinsk bruk.
I dag subsidieres norsk selfangst av staten. Dette er nødvendig både for å sikre en forsvarlig regulering av selbestandene og for å holde kunnskapen om fangst ved like, slik at en også i fremtiden vil være i stand til å regulere bestandene på en hensiktsmessig måte. Samtidig arbeides det målbevisst med sikte på å utvikle markedene for nye selprodukter, slik at næringen kan stå på egne ben i fremtiden.
Regler og kontroll
Norsk selfangst er underlagt et strengt og detaljert regelverk som omfatter fangstsesonger, kvoter, avlivningsmetoder, opplæring og trening av selfangere, godkjenning av fartøyer og kontroll. Regelverket krever at dyrene skal avlives på en så rask, skånsom og smertefri måte som mulig. De eneste redskapene som norske selfangere kan bruke, er gevær og hakapik. Voksne sel skytes med gevær, mens selunger avlives med hakapik eller gevær. Hakapiken kan se primitiv ut, men den er et effektivt redskap som sikrer øyeblikkelig bevisstløshet og rask død. Fangst av diende unger, dvs. unger som ikke er forlatt av moren, tillates ikke i norsk selfangst.
Hvert år må fangstfolkene gjennomgå kurs og skyteprøver før de drar på fangst. Alle skuter har inspektør ombord. Inspektøren er veterinær eller tilsvarende og rapporterer direkte til fiskerimyndighetene.