Privatreligiøsitet er et viktig trekk ved norsk religionsutøvelse, i den forstand at religion er en viktig del av den enkeltes liv uten at dette gir seg noe særlig utslag i religiøs deltagelse. Om lag 80 prosent av befolkningen tilhører Den norske kirke, men bare 10 prosent går til gudstjeneste eller annet kristelig møte oftere enn én gang i måneden.
5,9 prosent av befolkningen er medlemmer av andre trossamfunn enn statskirken, mens 6,2 prosent ikke er medlem av noe trossamfunn i det hele tatt. De største tros- og livssynsamfunnene utenfor statskirken er livssynshumanismen i Human-Etisk Forbund (63 000), islam (60 000), pinsemenigheten (45 000) , Den katolske kirke (40 000 eller mer), Den evangelisk-lutherske frikirke (20 000), metodistene (13 000) og en rekke mindre frikirker.
Kristningen av Norge skjedde langsomt fra rundt år 1000 og var et resultat av kontakt med det kristne Europa gjennom handelsforbindelser og vikingtokt. Men også bevisste misjonstiltak fra den anglosaksiske kirken og fra Tyskland og Danmark bidro til at kristendommen fikk rotfeste i Norge, på bekostning av før-kristen mytologi og samisk naturreligion.
Det kristne Norge tilhørte Den romersk-katolske kirke frem til Reformasjonen i 1537. Forbudet mot lekmannsforkynning ble opphevet i 1842 og ga støtet til flere frikirkelige bevegelser og en sterk lekmannsorganisering innenfor statskirken. Lekmannsorganiseringen har ført til at en konservativ kristendomstolkning og en aktiv misjonsbevegelse har stått sterkt i de norske kirkesamfunnene.