I siste halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet var utvandringen fra Norge til oversjøiske land, særlig USA, meget stor. Utvandringen fikk et særlig stort omfang fra midten av 1860-årene, da over to tredeler av den naturlige tilveksten, eller 10-15 % av befolkningen, utvandret. Utvandringen var høy fram til første verdenskrig, men tok mer eller mindre slutt med krisen i verdensøkonomien på 1930-tallet.
Fra slutten av 1960-årene har Norge hatt en ikke ubetydelig nettoinnvandring. I 1970-årene og første halvdel av 1980-årene lå den på vel 1 % av folkemengden. Ettersom fødselsraten har gått noe ned blant etniske nordmenn, representerer innvandringen totalt sett en større andel av befolkningsveksten, ca. 35-40 %.
I 1960-årene kom flere og flere innvandrere fra Sør-Europa, Asia, Afrika og Sør-Amerika. De fleste av dem bor i Oslo-området. Siden 1975 har Norge offisielt hatt innvandringsstopp, men med mulighet for familiegjenforening. Norge har også årlig inntak av en viss mengde flyktninger og asylsøkere. De største av disse gruppene kommer fra tidligere Jugoslavia, Pakistan, Vietnam, Iran og Tyrkia.